FOLDER TIL UTSKRIFT – HØY OPPLØSNING (PDF)
FOLDER TIL UTSKRIFT – LAV OPPLØSNING (PDF)
Døve er en språklig og kulturell minoritet
Mange tenker på døve som funksjonshemmede, og det finnes mange myter om døve og tegnspråk. Døve definerer seg som en språklig og kulturell minoritet – så lenge de har tilgang på informasjon og kommunikasjon opplever de ikke at de er funksjonshemmet. De aller fleste kan prate og ordet døvstum gikk ut av ordboken for mange år siden. De bruker ikke døvespråk eller fingerspråk, men tegnspråk som er et fullverdig språk på lik linje med norsk. Når døve har tilgang til kommunikasjon kan de ta utdanning, jobbe og på annen måte delta i samfunnet. Tilgang på kommunikasjon i talespråklige miljø får de gjerne gjennom tegnspråktolk og skriftlig informasjon, men også gjennom direkte kontakt så lenge både døve og hørende tilpasser seg kommunikasjonssituasjonen.
Det er vanskelig å anslå antall døve i Norge, men det er vanlig å regne at 0,1 % av en befolkning er døve. De fleste har en liten grad av hørselsrest, men det varierer i hvor stor grad de kan nyttiggjøre seg den. Noen kan høre hva som sies i visse omgivelser, men for andre kan lyden de hører være udefinerbar.
De fleste døve får hørende barn, men hørsel er ingen forutsetning for å kunne ta godt vare på et barn. Omsorg og språklig samhandling er viktig i en familie, noe som krever at familien har et felles språk. For døve foreldre vil det derfor være naturlig og nødvendig å bruke tegnspråk med barna (Grønlie, 2005).
Hørende barn som har en eller to døve foreldre kalles gjerne KODA – Kids of Deaf Adults. De vokser opp til å bli CODA – Children of Deaf Adults når de fyller 18 år. Dette er betegnelser som kommer fra USA, men som brukes verden over.
Tegnspråk
Tegnspråk er ikke internasjonalt. Norsk tegnspråk er et selvstendig språk med egen grammatikk, setningsoppbygging og tegnforråd. Det finnes blandingsformer hvor man blander tegn- og talespråk, men dette er kommunikasjonsmetoder og ikke språk. Selv om tegnspråk og talespråk uttrykkes gjennom forskjellige kanaler, er språkenes grammatikk så forskjellig at de ikke kan ivaretas samtidig (Malmquist og Mosand 1996:31). I språkrådet er det en egen rådgiver som jobber med tegnspråk. De antar at det er mellom 15 000 og 20 000 personer som bruker norsk tegnspråk, dermed er det et relativt stort minoritetsspråk i Norge.
Flerspråklighet
I verden i dag er det å være flerspråklig mer vanlig enn å være enspråklig. Det å kunne flere språk er en ressurs på flere måter. For små barn er det å bli eksponert for flere språk en styrke i deres språklige og kognitive utvikling. Dette gjelder også hørende barn som vokser opp i et hjem med tegnspråk. Språk er en viktig del av identitetsutviklingen og det å dele språk med sine foreldre er viktig for å få god og flytende kommunikasjon i familien. Det er viktig at døve foreldre oppmuntres til å bruke tegnspråk til barnet allerede fra det er nyfødt. Slik kan barnet få en simultan, bimodal tospråklig utvikling med tegnspråk og norsk.
Barn i tegnspråklige familier kan produsere sine første tegn ved 7-8 måneders alder. På samme måte som hørende foreldre forstår sine barns første lyder, vil døve foreldre forstå sine barns første tegn. Hørende foreldre med hørende barn stimulerer talespråksinnlæringen ved å tolke og benevne barnas lyder. Når barnet sier “daa, daa”, så kan foreldrene si “ja, det er pappa”. På samme måte gjentar døve foreldre sine barns tegn og gester.
Nettverket rundt en tegnspråklig familie hvor foreldrene er døve og barna hørende, kan være bekymret for at barna får for lite talespråklig stimulering. I dagens samfunn er dette som oftest en ubegrunnet bekymring, så fremt ikke familien lever meget isolert og barna ikke går i barnehage eller har kontakt med et talespråklig miljø. Vi er alle omgitt av mye lyd og tale i hverdagen – bare tenk på hvor mye snakk du hører i løpet av en dag både fra mennesker rundt deg, på tv og radio.
Døve foreldre leser gjerne bøker til sine barn på tegnspråk, men de kan også bruke stemmen og lese med norsk tale hvis de eller barna ønsker det. Det finnes videobøker på tegnspråk med lyd som barn og foreldre kan kose seg med sammen. De fleste har hørende familiemedlemmer og venner i sitt nettverk som kan være viktige bidragsytere når det gjelder talespråkstimulering, både gjennom samtaler, sang og høytlesing.
Tegnspråk eller talespråk – det er samtalen mellom foreldre og barn som er det viktigste for en god språklig utvikling. Hvilket språk det gjøres på er mindre viktig – det er selve samtalen som er språkutviklingens vugge.
Omgangsformer
Hørende barn med døve foreldre vokser opp i et hjem med visuell kommunikasjon, noe som innebærer at de er vant til andre kontaktformer enn hørende. Blikkontakt er viktig og barn som er vant med visuell kommunikasjon fra de er små vil ofte ha behov for blikkontakt når de snakker med andre. Hvis du opplever at barnet ignorerer/ikke oppfatter beskjeder, kan det skyldes manglende blikkontakt. Barnet er vant til å møte blikket til den som snakker når det skal ta i mot en beskjed.
Hjemmefra er barna vant til at man tar kontakt ved å berøre hverandre lett på armen, trampe i gulvet, blinke med lys eller banke lett i bordet. Dette kan være uvant, men nå vet du at det ikke er unormalt – det er bare litt annerledes. Dører som slamres eller smatting ved måltider vekker ikke samme reaksjon hos døve foreldre som hos hørende. Foreldre kan heller ikke alltid forklare hva lyder betyr. Her kan andre hørende i nettverket rundt bidra både med korreksjon og forklaring.
Foreldre og andre voksne i barnets nettverk må gjerne reflektere over de ulike omgangsformene sammen med barna. Dette vil være viktige bidrag slik at barna kan øve på å lytte uten å se og bli bevisst på hvilke omgangsformer og lyder som er kulturelt akseptert i de to kulturene de lever i.
Tilbud til familien
Døve har ikke like lett tilgang til informasjonsutveksling som foregår mellom foreldre på uformelle arenaer. Dette gjør at de kan gå glipp en del informasjon knyttet til barneoppdragelse, familieliv, pågående debatter og lignende. For å kompensere for noe av dette arrangerer Ål folkehøyskole- og kurssenter for døve foreldrekurs for døve foreldre med hørende eller døve barn. For mange er dette en viktig arena hvor man også får mulighet til å møte andre døve foreldre og diskutere det de er opptatt av. Når foreldrene er på kurs får barna et tilbud i barnehagen eller skolehuset ved kurssenteret. Her er de i et tegnspråkmiljø og de møter andre barn som også har døve foreldre.
Til arbeidsgivere
Foreningen hørende barn av døve oppfordrer arbeidsgivere til å legge til rette for at døve arbeidstakere kan delta på foreldrekursene ved Ål folkehøgskole og Kurssenter for døve, da disse kursene har stor betydning for mange døve foreldre og deres barn. Lov om folketrygd gir døve og sterkt tunghørte rett til denne type opplæring dekket av NAV på samme måte som foreldre som har barn med nedsatt funksjonsevne har rett til oppfølging ved sykehus eller andre institusjoner. Det vil si at døve arbeidstakere får dekket reiseutlegg, opphold og kursopplegg etter søknad til NAV. Sykepenger dekkes av arbeidsgiver etter Folketrygdlovens § 8-4, jfr § 10-7.
Har du flere spørsmål?
På www.coda-norge.no finner du blant annet svar på svar på ofte stilte spørsmål om det å vokse opp med døve foreldre og kontaktinformasjon til instanser du kan kontakte for mer utfyllende informasjon eller veiledning. Og er du interessert i å lære mer om tegnspråk, flerspråklighet og døve som en språklig og kulturell minoritet finner du også aktuelle litteraturhenvisninger på disse nettsidene